Kaari Utrio: Kalevalan tyttäret. Suomen naisen tarina. 1986. (Kaari Utrio: Kalevalas døtre. Den finske kvinnens histore. 1986.)
Maria, datter til den rike prosten Jakob Garvolius i Siikajoki, var en søt, godhjertet og velstående ung prestegårdsfrøken. Som vanlig var på den tiden ble hun sendt til Stockholm for å få oppdragelse. Der giftet hun seg med en grossist. Mannen døde snart og den barnløse enken returnerte til sin fars prestegård i Siikajoki i Finland.
Faren døde, og som predikant til Siikajoki søkte en særdeles uvanlig mann i nådens år, dosent David Erik Högman (opprinnelig fra Vasa)fra Åbo akademi. En skeptiker kunne undret seg over hvorfor en mann med dosentgrad kom til en elendig stilling som predikant i nådens år. Maria Garvolia, nevnt som en mild og elskelig kvinne, forsto neppe at hun som rik, barnløs enke fra fin slekt, var årsaken.
David Erik Högman hadde en fortid, og den var ikke spesielt vakker eller ærbar. David Högman var en begavet, flittig og behagelig mann med god oppførsel, men sønn til en fattig tolltjenestemann. Studiene ved akademiet gikk bra. Studiene var betalt av kapellanen i Vörå, Olavi Tunaeus. Kaisa, hans datter, var forloveden til Högman: en relativt vanlig ordning, som hadde til hensikt å sikre familien til kapellanen en blivende svigersønn som forsørger.
Men en beskjeden stilling som kapellan hørte ikke til fremtidsplanene til Høgman. Etter magistereksamen var Kaisa Tunaea bare i veien, studiepengene var oppbrukt og han hadde ikke mer bruk for Kaisa. Etter nokså mye bråk fikk Høgman giftet bort Kaisa til sin bror Jonas Høgman, som var landmåler, uten å betale tilbake studielånet.
År 1760 ble Høgman utnevnt til akademiets dosent i studier for økonomi og naturvitenskap. Han var likevel så gjeldsatt at dosentgraden ikke var nok til å løse hans økonomiske problem. Han måtte finne på noe annet, og det var Høgman god til. Det fremragende pastoratets sokneprest i Kemi ,hadde en gifteklar datter. Frøken Anna Greta Zimmermann var på en måte arvetaker til sin fars stilling. Høgman dro for å fri til frøkna, som han en gang som barn hadde sett.
Tross sin unge alder hadde Anna Greta Zimmermann erfaring med det mannlige kjønn: hun hadde hatt et forhold med en borgers sønn fra Uleåborg, men blitt forlatt. Når Høgman kom hadde Anna Greta en annen frier: studiekameraten til Høgman, Henrik Sund, som var sønn til en arbeidskar fra Uleåborg. Skikkelsen til Høgman, som tydeligvis hadde gjort et godt inntrykk, satte konkurrenten med en gang i skyggen.
Alle i familien Zimmermann ble mektig imponert av den staselige og lærde frieren. En form for forlovelse ble inngått. Anna Greta, som Høgman til og med tilbrakte tid med alene på jomfuværelset, var hodestups forelsket. Faren, soknepresten selv, begynte imidlertid å angre på ”kjøpet”: tross at han selv hadde stor gjeld og levde det glade liv var han kun en amatør i sammenligning med den gjeldstyngede Høgman.
Til slutt opphevet sokneprest Zimmermann forlovelsen, som han heller ikke offisielt hadde godkjent. Høgman gikk til rettssak for brudd på lovnad om ekteskap. Mens saken ennå var i rettssystemet fridde han til Maria Garvolia i Siikajoki. Den sørgmodige Anna Greta Zimmermann, som nådeløst hadde fått ødelagt sitt rykte, forlovet seg med Henrik Sund. Ikke heller denne forlovelsen varte lenge. Anna Greta Zimmermann giftet seg til slutt med en kjøpmann fra Uleåborg.
Maria Garvolia visste sikkert ikke noe om kvinnehistoriene eller de uendelige kranglene som bidro til at Høgman var på kant med nesten alle myndigheter. Sannsynligvis forelsket Maria Garvolia seg. Etter giftemålet fikk hun til slutt i hvert fall vite om gjelden til Høgman; den ble sannsynligvis betalt av den betydelige arven, fordi paret seinere levde mer beskjedent enn hva som kunne forventes ut fra formuen til Maria Garvolia.
Høgman trengte en stilling og fikk den til slutt: som sokneprest i Utsjoki, og også den stillingen fremfor nesen til sin gamle konkurrent Henrik Sund. Sund hadde vikariert noen måneder som sokneprest i Utsjoki. Maria Garvolia, datter fra den mektige prestegården og som var oppdratt som verdensvant fra Stockholm, ble kjent med prestefattigdommen i den forfalne prestegården i Utsjoki. I bygningen var det stue og tre soverom. Ovner fantes ikke i det hele tatt, bare åpne ildsteder. Inne frøs vannet om vinteren. Åtte barn ble født, hvorav to døde som små.
Høgman viste seg å være en betydningsfull prest: han var streng og urimelig krevende mot sin lutfattige forsamling, men styringen og leseferdighetene forbedret seg. Eiendommelige situasjoner oppstod sikkert i Utsjoki prestegård når Kemi-Lapplands prosten Zimmermann, føre dette svigerfarkandidat og fiende, kom på inspeksjoner.
På besøk i prestegården kom sikkert også den nye kapellanen i Kemi, Henrik Sund, som virket som en skygge i sporene etter Høgman. Besøkene til Sund var ikke velkomne: han utredet uklarheter i Utsjoki kirkes bygningsfond. I tillegg ryktes det at han i mange år hadde vært forelsket i den søte datra på Siikajoki prestegård. At Maria Garvolia hadde lært kunsten å omgås sosieteten kom sikkert til nytte i disse omstendighetene, men mer viktig var kunsten å overleve og det skulle Maria Garvolia seinere trenge.
Høgman prøvde på alle måter å komme seg vekk fra Utsjoki, men som fattig prest var det ingen mulighet for å få tjeneste i en tid hvor prestestillinger hensynsløst ble kjøpt og solgt. Etter 15 års opphold i Utsjoki , var Høgman på vei til Stockholm for og enn en gang tilby tjenester med lånte penger, når han ble syk og døde i Uleåborg.
Maria Garvolia ble med sin barneflokk i en dyster situasjon: blakk i Lapplands møketid, hvor domkirken ikke ens kunne ordne predikant til nådeåret. Maria måtte ty til hjelp fra norske misjonærer. Hun gjorde det hun kunne selv eller med hjelp av sine barn, stolte på hjelp fra det fattige folket i Lappland og hun prøvde å leve på den lille pensjonen fra domkirken. Inntil en kveld…..
Det høres lyd fra reinbjeller, og svenskspråklig tale. Maria Garvolia reiser seg fra gyngestolen og tenner et talgelys. Inn kommer to menn. Den ene er en ung prest, som Sund har bra brakt med seg med en hensikt: å lyse for og for å vie den nye sognepresten og den forriges enke.
Maria er 42 år når hun gifter seg med Henrik Sund. Hun bærer den samme brudekjolen, sydd i Stockholm, som hun bar to tiår tidligere når hun giftet seg med David Erik Høgman. Alt folket i Utsjoki og Inari hadde kommet for og overvære bryllupet til sin elskede prestefrue. Det var ikke nok plass i prestegården til en slik stor forsamling, så en del av gjestene nøt det som ble tilbytt under den åpne vinterhimmelen i Lappland.
Det aldrende paret tilbringer ennå elleve år i Utsjoki, helt til Henrik Sund blir utnevnt til sogneprest i det mektige soknet Ii. Livsreisen til Maria Gravolia har gått fra rikets sentrum i Stockholm til dets ytterpunkt i Lappland. Derfra returnerer hun nå til en like mektig prestegård som i Siikajoki. Henrik Sund dør som sogneprest i Ii, men Maria har enda en forflytning foran seg. Datter til henne og Henrik Sund, Maria, giftet seg med seg med sogneprest i Kuusamo, Erik Castren, og Maria Garvolia tilbringer resten av sine år hos dem i prestegården i Kuusamo. Maria Garvolias mangfoldige liv var over i 1808.